Jeg elsker den tanken, den er så fantastisk. At en person der ute er som skapt for deg, og du er skapt for h*n. At det finnes en der ute som du kommer til å møte - kanskje når du minst venter det, og det ender med at dere skal dele hele livet sammen. Det vil kanskje starte med et "hei" og kanskje litt flauhet, også vil det bli til at dere snakker sammen hver dag. Dere ringer hverandre ofte, sender lange søte meldinger og får sommerfugler i magen. Det utvikler seg, dere er sammen hver dag og gjør koselige ting. Du føler deg så lykkelig. Kanskje dere drar på kino, eller ut å spiser. Kanskje dere bare er en dag hjemme hos en av dere, og ser på en fin film. For alt du vet, kanskje det er h*n du skal dele resten av livet ditt med?

Du føler deg så trygg. Du føler deg så trygg på personen, og det eneste du vil i hele verden er å være med h*n. Følelsen du får inni deg er ubeskrivelig. Du kjenner en slags varme, du føler deg spesiell, elsket og ikke minst godtatt. Du føler deg bra nok. Denne personen som vil få deg til å føle deg akkurat sånn, h*n finnes der ute et sted. Det er så altfor mange ganger jeg har tenkt at jeg aldri vil få det sånn. Jeg vil aldri oppleve det. Jeg har også tenkt at: "jeg er ikke den personen som kommer til å bli elsket på den måten." Men jo, det vil skje. Når jeg minst venter det. Jeg må bare gi det litt tid. Jeg er snart 17 år - Hvorfor stresser jeg? Det kommer når det er meningen at det skal komme. Jeg har ikke levd halve livet mitt engang enda, det er ingenting å stresse med.